Midlertidige og andre tilknytningsformer

Negative helsekonsekvenser av midlertidig arbeid synes å være relatert til graden av stabilitet og forutsigbarhet i de midlertidige stillingene.

Midlertidige eller tidsbegrensede stillinger er de ansettelsesformene som har vært mest undersøkt av det som generelt defineres som ikke-standardiserte ansettelsesformer. Midlertidig ansettelse er en samlebetegnelse som kan omfatte faste tidsbegrensede kontrakter, prosjekt- eller oppgavespesifikke kontrakter, tilkallingsjobber og jobber gjennom vikarbyråer og underkontraktører. Disse ordningene kan favne jobber med vidt forskjellig arbeidsinnhold og organiseringsform, ulike krav til ferdigheter og formell kompetanse samt ulik grad av forutsigbarhet og trygghet. Dette bidrar til at det er vanskelig å forske på tematikken ansettelsesformer i relasjon til helse. Det pekes likevel på at midlertidige ansettelsesforhold kan bidra til å øke risikoen for usikkert inntektsgrunnlag, dårligere belønning i form av mindre sikkerhet, dårligere opplærings- og forfremmelsesmuligheter samt eksponering for andre arbeidsbetingelser og arbeidsmiljøfaktorer som kan utgjøre en trussel mot helse og sikkerhet.

Forskningslitteraturen viser høyere forekomst av psykiske plager blant midlertidig ansatte enn blant fast ansatte. En overvekt av studier viser også at midlertidig ansatte har en høyere risiko for yrkesskader, men at sykefraværet er lavere ^[1][2][3][4]. Usikkert inntektsgrunnlag, dårligere belønning i form av mindre sikkerhet, dårligere opplærings- og forfremmelsesmuligheter samt forskjeller knyttet til arbeidsbetingelser og arbeidsmiljøfaktorer sammenliknet med ansatte i faste arbeidsforhold antas å bidra til dårligere helse blant midlertidig ansatte.

Over tid har det vært en svak nedgang i andelen midlertidig ansatte i norsk arbeidsliv. Da kartleggingen av midlertidige ansettelser ble innført i AKU i 1996, lå nivået nær 13 prosent, men så sank det gradvis til rundt 10 prosent i løpet av de neste tre årene. Etter 2007 sank andelen enda noe mer og stabiliserte seg på rundt 8 prosent fra 2009. Mens i overkant av 3 prosent av de ansatte over 40 år var midlertidig ansatt i 2019, var andelen 25 prosent i aldersgruppen 15–24 år og 13 prosent i aldersgruppen 25–29 år. Andelen midlertidig ansatte er noe høyere blant sysselsatte med innvandrerbakgrunn (11 % mot 7,4 % i befolkningen ellers), og dette gjelder særlig dem med bakgrunn fra land utenfor EU og EØS (inkludert USA, Canada, Australia og New Zealand).

Utbredelsen av midlertidige ansettelser er i Norge relativt lav sammenliknet med de fleste andre land. I EU-landene har forekomsten av midlertidige ansettelser ligget på om lag 13 prosent av alle sysselsatte i aldersgruppen 15–64 år i den siste tiårsperioden fram til og med 2019. I samme periode har andelen i Norge ligget på i underkant av 8 prosent. Til sammenlikning har andelen midlertidige i Sverige og Finland ligget mellom henholdsvis 14–15 og 13–14 prosent, mens man i Danmark kan observere en økning fra under 8 prosent i 2010 til 10 prosent i 2019.

Betydningen av ulike ansettelses- og tilknytningsformer for helse og sikkerhet har fått økt oppmerksomhet de siste tiårene, både i samfunnsdebatten og i forskningen.

En nylig publisert rapport ^[5] belyser utviklingen i atypiske tilknytningsformer i norsk arbeidsliv i perioden 1995–2021, målt gjennom registerdata som inkluderer midlertidige ansettelser, vikarbyråansettelser og selvstendige oppdragstakere. Analysen, som er basert på alle bosatte personer i aldersgruppen 20–66 år, viser at andelen midlertidig ansatte (i rapporten definert som korte jobber på under ett år) utgjorde omtrent 4 prosent av alle sysselsatte i 2021. Videre er 3,2 prosent selvstendige, og 1,3 prosent er ansatt i et vikarbyrå. Fra 2021 har midlertidige jobber blitt målt direkte i A-ordningen, som viser at andelen midlertidig ansatte var 8 prosent i 2021. Ved å bruke dette direkte målet anslår forfatterne at andelen med en atypisk tilknytningsform totalt utgjør rundt 12,5 prosent av de sysselsatte. Data fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø (LKU-A) gir litt høyere tall på midlertidig ansatte på 9,7 prosent. Forskjellene mellom tallene kan skyldes ulike måter å samle inn data på.

Utviklingen i omfanget av de ulike tilknytningsformene er forskjellig for selvstendige oppdragstakere, midlertidig ansatte og ansatte i vikarbyrå. Andelen selvstendige har gått jevnt ned i perioden. Selv om omfanget av midlertidige ansettelser i noen grad påvirkes av svingninger i økonomiske konjunkturer, har antallet på et overordnet nivå holdt seg relativt stabilt fra 1995 til 2021. Motsatt har andelen ansatte i vikarbyrå vokst gjennom perioden, spesielt etter EU-utvidelsen i 2004. Men også denne andelen har stabilisert seg og utgjør fortsatt en relativt liten del av de sysselsatte.

Forfatterne av den ovennevnte rapporten har også sett på stabiliteten og lønnsfordelingen til de ansatte i de ulike atypiske ansettelsesformene. Fast ansettelse og selvstendig næringsdrift er de mest stabile tilknytningsformene, med høy sannsynlighet for at sysselsatte forblir i samme tilknytningsform året etter. Sannsynligheten for at de sysselsatte går fra en midlertidig ansettelse til fast arbeid er i gjennomsnitt ca. 40–50 prosent og øker noe over perioden. For vikarbyråansatte er sannsynligheten for overgang til fast arbeid lavere, om lag 30 prosent. Forskjellen mellom midlertidig ansatte og vikarbyråansatte gjenspeiler delvis at vikarbyråansatte ofte fortsetter som vikarer året etter. De fleste midlertidig ansatte befinner seg i den nedre delen av inntektsfordelingen, og dette henger sammen med at midlertidig arbeid er mest vanlig i yngre aldersgrupper. Ansatte i vikarbyrå ligger omtrent midt mellom fast ansatte og midlertidig ansatte når det gjelder inntekt. Selvstendige utgjør en todelt gruppe med mange lønnstakere både i toppen og bunnen av inntektsfordelingen.