Gå til innhold
Meny

Levealder etter yrke

Den forventede levealderen varierer mellom yrker og dette kan til en viss grad gjenspeile helsefarlige arbeidsmiljøforhold.

Arbeid er et sentralt levekårsgode. Økonomisk trygghet, struktur i hverdagen, muligheter for å anvende og utvikle sine evner og ferdigheter, sosial tilhørighet og bekreftelse fra andre er eksempler på grunnleggende behov som ofte kan dekkes ved å delta i yrkeslivet – behov som også har vist seg å bidra til god helse.

Samfunnsutviklingen går også i retning av at stadig flere arbeider i yrker med høy forventet levealder, mens færre og færre jobber i yrker med lav forventet levealder. Den foreventede levealderen i Norge har også økt jevnt over tid [1]. Samtidig er det godt dokumentert at arbeidet være en kilde til helseskadelige påvirkninger. I ulike arbeidssituasjoner vil sysselsatte kunne bli utsatt for fysiske, kjemiske, mekaniske, psykososiale eller organisatoriske faktorer i arbeidsmiljøet som kan gi grobunn for akutte helseskader eller gradvis utvikling av plager eller sykdommer, som igjen kan påvirke livskvalitet og levealder.

Forskjellene i forventet levealder mellom yrker er gjennomgående større blant menn enn blant kvinner. Dette kan til en viss grad henge sammen med at menn tradisjonelt har jobbet i farligere yrker, med større risiko for helsefarlig eksponering og arbeidsskader, som igjen kan påvirke levealderen. Samtidig vil også livsstilsfaktorer som er assosiert med yrke ha betydning. For eksempel er røyking vanligere blant sysselsatte i yrkene med lavest forventet levealder.  Negative livsstilsfaktorer er ofte mer utbredt i de samme med yrkesgruppene som har flest skadelige påvirkninger i arbeidsmiljøet. Det at levevaner og mer generelle levekår utenfor arbeidet trolig er vel så viktig som arbeidsmiljøforhold underbygges av historiske data om hjemmeværende kvinners forventede levealder, som viser at at gifte kvinner, gruppert etter ektemannens yrke, hadde omtrent samme dødelighetmønster som ektefellen [2]. Statistikken viser også en klar sammenheng mellom utdanningslengde og levealder, og disse forskjellene økte i perioden 1961–2009 [3].

Når vi studerer utviklingen i dødelighet for ulike yrkesgrupper, må vi også ta hensyn til at det skjer en seleksjon (utvelgelse) til ulike yrker. Det er ikke tilfeldig hvem som blir rekruttert til de ulike yrkene, og risikoen for å bli utstøtt fra arbeidslivet på grunn av helsesvikt, er heller ikke lik i alle yrker. I yrker med hard fysisk eller psykisk belastning blir derfor dødeligheten blant yrkesaktive ofte undervurdert i forhold til mindre belastende yrker, fordi personer som har sluttet i yrket, ikke blir tatt med i beregningene. Dette er et eksempel på den såkalte ‘sunn arbeider-effekten’. Mange skifter rimeligvis også yrke av andre årsaker enn de fysiske eller psykiske belastningene. Uansett er resultatet at det yrket personen har ved dødstidspunktet, eventuelt det siste yrket vedkommende er registrert med, ikke nødvendigvis samsvarer med yrket hvor man har lengst ansiennitet. Slike forhold må vi ta i betraktning når vi studerer sammenhengen mellom yrke og dødelighet.

Les mer Lukk
Om statistikken

  1. Texmon, I. Høy utdanning og godt arbeidsmiljø bidrar til et langt liv.Samfunnsspeilet. 2016(2):9

  2. Borgan, J.K.; Texmon, I. Levealder og uttak av tidligpensjon i ulike yrker. Oslo: Statistisk sentralbyrå; 2015: 2015/39

  3. Steingrimsdottir, O. A., Naess, O., Moe, J. O., Groholt, E. K., Thelle, D. S., Strand, B. H., Baevre, K. Trends in life expectancy by education in Norway 1961-2009.Eur J Epidemiol. 2012;27(3):163

Arbeidsevne

Redusert arbeidsevne øker risiko for sykefravær og frafall fra arbeidslivet. En rekke arbeidsmiljøfaktorer er av betydning.

Arbeidsevne er et flerdimensjonalt begrep og en vurdering av en persons helse, ressurser og begrensninger i forhold til arbeidslivets krav. Det omhandler blant annet balansen mellom jobbeksponeringer og den selvvurderte evnen til å utføre arbeidsoppgaver.

Å ha et helseproblem betyr ikke nødvendigvis at arbeidsevnen reduseres. Arbeidsevne vil alltid knyttes opp mot arbeidsoppgaven en skal gjøre og hvorvidt helseproblemet begrenser muligheten til å utføre denne jobben. Det bør være samsvar mellom kravene som arbeidet stiller på den ene siden og den ansattes helse, kompetanse, ferdighet og yteevne på den andre siden. Arbeidsevne vil derfor alltid være relatert til arbeidet, fordi arbeidsevnen gjelder den jobben man skal utføre.

Redusert arbeidsevne er ofte forbigående, men det kan også være første steg på vei ut av arbeidslivet. Redusert arbeidsevne kan være en indikator på sykefravær [4] og framtidig frafall [5]. I et arbeidsliv i endring, hvor det er behov for at flest mulig jobber lengst mulig, er det viktig å identifisere faktorer i arbeidsmiljøet som påvirker arbeidsevnen.

Rollekonflikt har vist seg å være en risikofaktor for redusert arbeidsevne [6]. Positive utfordringer knyttet til meningsfullt arbeid og opplevelsen av å være nyttig står fram som beskyttende faktorer for arbeidsevnen. Arbeidsevne er ikke en statisk dimensjon, men vil kunne endres ut fra endringer i arbeidets krav og individets evner/helse. Den vil også kunne endres gjennom arbeidslivet og ut fra hvilke arbeidsoppgaver man har.

Det er en betydelig tendens til at man går ut av arbeidslivet ved nedsatt helse, noe som medfører at det til enhver tid i hovedsak vil være personer med god helse i arbeidsstyrken, også i yrker hvor forekomsten av helseskadelige faktorer i arbeidsmiljøet er høy. Velferdsstaten muliggjør et slikt valg ved å sørge for inntekt i form av uføretrygd når varig sykdom, skade eller lyte gjør at man ikke kan forsørge seg selv. Imidlertid er arbeidslinja med mål om at flest mulig skal ta del i arbeidslivet, et overordnet prinsipp i Norge, og uføretrygdordningen har som mål at færre skal bli varig uføre ved å legge større vekt på restarbeidsevnen.

Les mer Lukk
Finn ditt yrke / din næring Om statistikken

  1. Ahlstrom, L., Grimby-Ekman, A., Hagberg, M., Dellve, L. The work ability index and single-item question: associations with sick leave, symptoms, and health–a prospective study of women on long-term sick leave.Scand J Work Environ Health. 2010;36(5):404

  2. Feldt, T., Hyvonen, K., Makikangas, A., Kinnunen, U., Kokko, K. Development trajectories of Finnish managers’ work ability over a 10-year follow-up period.Scand J Work Environ Health. 2009;35(1):37

  3. Emberland, J. S., Knardahl, S. Contribution of psychological, social, and mechanical work exposures to low work ability: a prospective study.J Occup Environ Med. 2015;57(3):300

Egenvurdert helse

Årsakene til at helse varierer etter yrke er sammensatte. Levekår, utdanning og helseadferd i tillegg til eksponeringer i arbeidsmiljøet er viktige forklaringsfaktorer.

Helsetilstanden til befolkningen i yrkesaktiv alder varierer på bakgrunn av blant annet sosioøkonomiske forhold og utdanningslengde. Grunnene til at helsen varierer etter utdanningslengde er sammensatte og kan knyttes til en rekke faktorer som gjelder fordelingen av ressurser, byrder og påkjenninger i et samfunn [7].
I arbeidslivet er forekomsten av potensielt helseskadelige faktorer ulikt fordelt etter yrke, noe som igjen bidrar til ulik fordeling av skader, sykdommer, lidelser og plager etter yrke. Populasjonsrepresentative studier fra STAMI viser at utdanningsforskjeller i helseplager og sykefravær i betydelig grad kan tilskrives ulikheter med hensyn til i hvilken grad man eksponeres for helseskadelige faktorer i arbeidsmiljøet [8][9].

Selv om arbeidsmiljøet i Norge karakteriseres som godt, varierer det i så stor grad mellom utdanningsgrupper at det er sannsynlig at arbeidsmiljøet er en faktor som bidrar til sosiale ulikheter. Arbeidstakere med kortere utdanning har ofte mer belastende arbeid, blant annet i form av tungt fysisk arbeid og belastende arbeidsstillinger, de er oftere utsatt for fysiske faktorer som støy og vibrasjoner, og de er oftere i kontakt med ulike kjemikalier på arbeidsplassen. En annen viktig dimensjon som ofte skiller sysselsatte med kortere utdanningsforløp fra dem med lengre utdanning, er mindre grad av selvbestemmelse og mer ensidig arbeid.

Les mer Lukk
Finn ditt yrke / din næring Om statistikken

  1. Dahl, Espen, Bergsli, Heidi, van der Wel, Kjetil A Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt. Oslo: Høyskolen i Oslo og Akershus; 2014

  2. Sterud, T., Johannessen, H. A. Do work-related mechanical and psychosocial factors contribute to the social gradient in long-term sick leave: a prospective study of the general working population in Norway.Scand J Public Health. 2014;42(3):329

  3. Sterud, T., Johannessen, H. A., Tynes, T. Do Work-Related Mechanical and Psychosocial Factors Contribute to the Social Gradient in Low Back Pain?: A 3-Year Follow-Up Study of the General Working Population in Norway.Spine (Phila Pa 1976). 2016;41(13):1089

Arbeidstid og -tilknytning

Arbeidstiden har betydning både for helse, balanse mellom jobb og privatliv og velferd. Daglig, ukentlig, årlig og kumulativ arbeidstid over yrkesforløpet påvirker individers, virksomheters og nasjoners inntekt og velferd.

Utførte timeverk per sysselsatt har holdt seg rimelig stabil de siste femten årene. Den gjennomsnittlige arbeidstiden per sysselsatt har falt betydelig siden 1970. Samtidig har sysselsettingsandelen i befolkningen steget, slik at antall timeverk per innbygger har endret seg lite. Det er flere årsaker til denne utviklingen. Økningen i sysselsettingen blant kvinner etter 1970 ble i den første delen av perioden ledsaget av økt bruk av deltid. Det har vært to større arbeidstidsforkortelser, ferieutvidelser, samt økning av perioden med foreldrepenger og sykefraværet har økt. De siste tjue årene har reduksjonen i den gjennomsnittlige arbeidstiden flatet ut. Det kan blant annet ses i sammenheng med at det ikke har skjedd endringer i lovbestemt eller avtalt arbeidstid for store grupper i perioden og at antall deltidsjobber ikke har økt. Sysselsatte kvinner jobber i gjennomsnitt rundt 5 timer mindre enn menn per uke. Det skyldes i stor grad at en større andel kvinner jobber deltid.

Det å jobbe deltid (se figurer nedenfor) er langt vanligere blant kvinner enn blant menn i alle aldersgrupper. Deltid betyr at man har en avtalt arbeidstid som er kortere enn det som er vanlig innenfor en næring eller et yrke. I norsk statistikk regnes deltid som 1–36 timer ukentlig arbeidstid, med unntak av personer som har en arbeidstid på 32–36 timer og oppgir at dette utgjør heltid. Ofte skiller man også mellom kort deltid (1−19 timer) og lang deltid (20−36 timer). Deltidsarbeid kan for noen være et ønsket og selvvalgt alternativ i visse stadier av livet for å kombinere utdanning og jobb, eller for å lette balansen mellom arbeid og andre forpliktelser, men deltid kan også være et alternativ for dem som ikke får en full stilling. I norsk statistikk defineres deltidssysselsatte som ønsker og har forsøkt å få lengre arbeidstid, og som kan starte med det innen en måned, som undersysselsatte.

Les mer Lukk
Om statistikken
Finn ditt yrke / din næring Om statistikken

Utvikling i næringsstrukturen

De siste tiårene har næringsstrukturen i Norge endret seg betydelig. Over tid vil disse endringene kunne påvirke arbeidsmiljøtilstanden.

Endringer i et lands nærings- og yrkessammensetning skjer kontinuerlig som et resultat av økonomisk vekst og teknologisk utvikling og gjennom tilpasning i de tilfellene der lønningsnivået endrer konkurranseevnen i det internasjonale markedet, men også for å møte behov knyttet til den demografiske utviklingen. I det store bildet er det snakk om en vridning bort fra primær- og sekundærnæringene og mot tertiærnæringene.

Det at sysselsettingsveksten i all hovedsak har funnet sted i tertiærnæringene, skulle isolert sett tilsi at en lavere andel av de sysselsatte blir utsatt for farlige kjemiske stoffer og hardt fysisk arbeid, men bildet er likevel mer sammensatt. Tungt fysisk arbeid er noe som kjennetegner pleie- og omsorgssektoren, som også er forventet å vokse betydelig som et resultat av demografiske endringer. I antall er det fortsatt like mange som jobber i industrien, og med en betydelig økt sysselsetting i bygg- og anleggsnæringen de siste tjue årene betyr dette at mange sysselsatte har jobber hvor eksponering for kjemiske og fysiske faktorer fortsatt er sentrale arbeidsmiljøutfordringer. I tillegg oppstår det nye arbeidsmiljøutfordringer knyttet til at kunnskapsproduksjon, tjenesteytende oppgaver og større kundeorientering kjennetegner arbeidshverdagen i store deler av arbeidslivet. I mange næringer og yrker vil derfor kvaliteten på arbeidsmiljøet i særlig grad være bestemt av ulike og sammensatte organisatoriske og psykososiale faktorer i arbeidsmiljøbetingelsene, som igjen har stor betydning for arbeidshelse, jobbtilfredshet og motivasjon i jobben.

Samlet sett har sysselsettingen i tertiærnæringene vokst fra 750 000 i begynnelsen av 1960-årene til dagens 2 100 000, noe som utgjør vel 77 prosent av alle sysselsatte. Denne sektoren består av mange og svært ulike næringer, som for eksempel varehandel, hotell og restaurant, transport og finansielle tjenester. Den største enkeltnæringen er helse- og omsorgstjenester. Andre store enkeltnæringer er varehandel og reparasjon av motorvogner, hvor de fleste jobber innenfor detaljhandel, samt næringsgruppene undervisning og offentlig administrasjon.

Sekundærnæringene består av mange og nokså ulike næringer. Per 2019 var det om lag 560 000 sysselsatte i disse næringene, hvilket er om lag like mange som i 1970-årene. Relativt sett er andelen av de sysselsatte som arbeider i sekundærnæringene redusert fra å utgjøre 31 prosent fram til omkring 1970 til i de siste tjue årene å ligge på om lag 20 prosent av alle sysselsatte. Selv om antallet er likt, har sammensetningen av næringsstrukturen endret seg betydelig. Innen industrien er antallet sysselsatte redusert med nesten en tredjedel siden 1970. Bygg og anlegg og olje- og gassutvinningen er eksempler på en næringer som har hatt en betydelig vekst. I samme periode har det også vært en betydelig vekst i sysselsettingen innenfor vannforsyning, avløp og renovasjon.

Primærnæringen sysselsatte om lag 212 000 personer i 1970, tilsvarende 13 prosent av sysselsettingen. I 2019 utgjorde den 2,3 prosent, det vil si om lag 66 000 personer. Av disse jobber de fleste innenfor jordbruk (45 200), 6600 jobber innenfor skogbruksnæringen, og om lag 5300 jobber innenfor fiske. I undernæringen akvakultur, som omfatter fiskeoppdrett, har antall sysselsatte doblet seg fra begynnelsen av 2000-tallet og utgjør i dag om lag 8300 personer.

Les mer Lukk
Om statistikken

Tilknytning til arbeidslivet

I Norge er sysselsettingsgraden, det vil si andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som er i en jobb, forholdsvis høy sammenliknet med mange andre land. De aller fleste er ansatte og i faste stillinger.

Personer i yrkesaktiv alder (15-74 år) kan deles inn etter hvorvidt de tilhører arbeidsstyrken eller ikke. Arbeidsstyrken er summen av de sysselsatte og de arbeidsledige. Personer utenfor arbeidsstyrken er personer som verken er sysselsatte eller arbeidsledige.

I 2019 var antall personer i arbeidsstyrken om lag 2,8 millioner, ifølge tall fra SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU), noe som tilsvarer 70,5 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder. Sysselsettingsandelen er noe høyere blant menn og hovedtyngden av sysselsatte befinner seg i alderssegmentet 25–54. I det yngste (15–24 år) og det eldste (55–74 år) alderssegmentet er sysselsettingsandelen henholdsvis  betydelige lavere.

Blant de nærmere 30 prosentene som var utenfor arbeidsstyrken var de tre største gruppene personer under utdanning, uførepensjonister og alderspensjonister. I aldersspennet 20–66 år, hvor man ekskluderer de store gruppene av alderspensjonister og ungdom som fortsatt er under videregående utdanning, var den største gruppen blant dem utenfor arbeidslivet var uførepensjonister.

Tre av fire sysselsatte jobber heltid, mens den øvrige fjerdelen jobber deltid. Deltidsarbeid er mer utbredt blant kvinner, og blant sysselsatte i aldersgruppen 15–24 år. Langt de fleste sysselsatte jobber som fast ansatte, mens andelen selvstendig næringsdrivende og midlertidig ansatte er relativt lav i Norge, sammenliknet med de fleste andre land.

Les mer Lukk
Arbeidsstyrken 2830000. Utenfor arbeidsstyrken 1185000. Sysselsatte 2724000. Arbeidsledige 106000. Heltid 75 %. Deltid 25 %. Ansatte 94 %. Selvstendige 6 %. Fast ansatte 92 %. Midlertidig ansatte 8 %. Illustrasjon.
Kilde: STAMI, NOA (SSB, AKU 2019)

Illustrasjonen viser befolkningens (15 – 74 år) tilknytning til arbeidsmarketed i 2019. Arbeidsstyrken 2 830 000. Utenfor arbeidsstyrken 1 185 000 (førtids- og alderspensjonister 36 prosent, under utdanning 27 prosent, arbeidsuføre 27 prosent, annet 10 prosent). Sysselsatte 2 724 000. Arbeidsledige 106 000. Heltid 75 prosent. Deltid 25 prosent. Ansatte 94 prosent. Selvstendige 6 prosent. Fast ansatte 92 prosent. Midlertidig ansatte 8 prosent.

Midlertidige og andre tilknytningsformer

Betydningen av ulike ansettelses- og tilknytningsformer for helse og sikkerhet har fått økt oppmerksomhet de siste tiårene, både i samfunnsdebatten og i forskningen.

En viktig grunn til den økte oppmerksomhente er sannsynligvis en internasjonal trend mot en økning i ansettelsesformer som avviker fra en såkalt standard ansettelse, som tradisjonelt har betegnet en fast heltidsstilling, hvor arbeidet utføres hos arbeidsgiver. Eksempler på slike ansettelsesformer er midlertidige ansettelser, deltidsarbeid, arbeid via bemanningsbyråer samt arbeid innenfor det som ofte omtales som plattformøkonomien. I Norge er utbredelsen av midlertidige ansettelser relativ lav sammenliknet med de fleste andre land.

I en rapport fra 2020 beskrives omfanget av og kvaliteten på ulike tilknytningsformer i norsk arbeidsliv i perioden 1995–2018 [10] basert på data fra arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret (Aa-registeret) og Arbeidskraftundersøkelsene. Tilknytningsformer ble definert som fast eller midlertidig ansatt (tidsbegrenset arbeidskontrakt), selvstendig oppdragstaker og ansatt i vikarbyrå og ble kartlagt med Aa-registeret som primær datakilde. Rapportens hovedkonklusjon er at fast ansettelse fortsatt er hovedregelen i norsk arbeidsliv, og at det totale omfanget av andre typer tilknytningsformer ikke har økt i Norge i perioden 1995–2018.

Forekomsten av midlertidige ansettelser, som i rapporten defineres som jobber av mindre enn ett års varighet i Aa-registeret, påvirkes av økonomiske konjunkturer, men på et overordnet nivå holder forekomsten seg rimelig stabil fra 1995 til 2018. Andelen ansatte i vikarbyrå vokser i samme periode, men dette gjelder først og fremst i perioden etter EU-utvidelsen i 2004 − fra om lag 0,4 prosent før 2004 til mellom 1 og 1,5 prosent i perioden etter – og er særlig knyttet til økt arbeidsinnvandring fra østeuropeiske land. Motsatt viser analysen at det er en svak nedgang i andelen selvstendige i perioden, fra om lag 7 prosent på begynnelsen av 2000-tallet til om lag 5,5 prosent i 2018. Bygg- og anleggs-næringen er den næringen hvor rapporten viser den tydeligste endringen i tilknytningsformer over perioden, med færre selvstendige og flere vikarbyråansatte, hvorav en stor andel er arbeidsinnvandrere.

I rapporten forsøker forskerne også å belyse hvorvidt sysselsatte med ulike tilknytningsformer er forskjellige med hensyn til jobbsikkerhet. Analysene viser at faste ansettelser er en stabil tilknytningsform i det norske arbeidsmarkedet: Om lag 90 prosent av alle fast ansatte et gitt år er fortsatt fast ansatt året etter. Den vanligste overgangen for de fast ansatte er ut av arbeidsstyrken (ca. 8 %). Midlertidig ansatte rapporteres å ha lavere inntekt enn sysselsatte med de andre tilknytningsformene, noe forskerne tilskriver både stor grad av deltidsarbeid og lavere timelønn. En annen forklaring som trekkes fram, er at gruppen av midlertidige består av mange forholdsvis unge sysselsatte og mange studenter. I løpet av ett år går de fleste fra midlertidig til fast jobb (ca. 45 %), men en relativt stor andel går over i ny midlertidig jobb, og denne andelen vokser fra 12 til 17 prosent over perioden. Selvstendig næringsdrivende skiller seg ikke nevneverdig fra fast ansatte når det gjelder inntekts- og levekår. Analysen viser imidlertid at selvstendige er en todelt gruppe med mange lønnstakere både i toppen og bunnen av inntektsfordelingen. Analysene viser at det over perioden har vært en tydelig nedgang i selvstendige med høye inntekter og en vekst blant dem med lavere inntekt. Også vikarbyråansatte har flere likheter med fast ansatte med hensyn til antall arbeidstimer og stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.

Les mer Lukk
Om statistikken

  1. Strøm, Marte, von Simson, Kristine Atypisk arbeid i Norge, 1995–2018: Omfang, arbeidstakervelferd og overgangsrater. Oslo: Institutt for samfunnsforskning; 2020: 8277636849